Jeg sitter et stykke opp på tribunen, med jakka godt trukket rundt meg. Det er surt i høstvinden. Datteren min har sin andre fotballtrening, så hun vil fortsatt ha meg der. Det er ingen andre foreldre å se. Neste gang er jeg sikkert borte jeg også.

Du har på mirakuløst vis fått alle jentene sin oppmerksomhet og fått dem til å løpe på linje, samtidig som du setter opp kjegler og roper kommandoer til dem. Humøret på linja er godt og over halvparten får med seg at du roper «høyre», og de tar høyre hånd i bakken. Den andre halvdelen fordeler seg noenlunde jevnt mellom de som tar venstre eller ingen hånd i bakken.

Etter oppvarmingen skal det gjennomføres noen øvelser. Du fordeler vester og forklarer. Mange av jentene er mye mer opptatt av vestfarge og hvem de kommer sammen med, enn øvelsen du tålmodig forklarer. Noen av jentene har bestemt seg for å drikke litt vann, mens to står på hodet ned i draktbagen og leter etter en vest med annen farge. Stemningen over bagen blir smått euforisk når de to oppdager at de kan bytte med hverandre. Med stø og rolig stemme roper du igjen jentene til deg for å gjenta øvelsen. Med varierende utførelse gjennomfører jentene etterhvert de øvelsene du instruerer dem til. Jeg lurer på hva som motiverer deg? Er det drømmen om å fostre opp en ny Hege Riise som i 2031 kan lede et nytt krabbetog etter seier i en VM-finale? Eller er det bare ønsket om at barn skal få oppleve den samme gleden med idrett som du selv gjorde?

Øvelsene avsluttes etter hvert og du fordeler spillerne i to jevnbyrdige lag og blåser i gang spillet. Du løper opp og ned på sidelinja og gir tilbakemeldinger. Helt blottet for kritikk, ironi og sarkasme, selv om mulighetene så absolutt kan sies å være tilstede for den type kommunikasjon. Bare rosende, konstruktivt og til alle. Ikke siden Nils Arne Eggen på 90-tallet, har jeg sett et slikt engasjement på treningsfeltet som du utviser. Bare at du gjør det uten temperamentet og røyken i munnviken. Vel vitende om at du på hver trening fram til disse jentene blir femten år, må gjenta mange av de samme meldingene for at de skal feste seg. Hvis du er så heldig at de fortsetter så lenge. Jeg beundrer engasjementet og tålmodigheten din.

For tredje gang kommer den samme jenta bort til deg og river i vesten din og forteller noe om kaninen sin. Du smiler og nikker, og med et glimt i øyet leder du henne inn i spillet igjen. Alltid med et glimt i øyet. Du oser at idrett er lek og moro. Og det smitter, stemningen er god.

Plutselig ser jeg at du strekker armene over hodet og jubler etter en middels innsidepasning . Deretter går du bort til hun som slo pasningen og tar high-five med henne. «Sånn skal det gjøres!» roper du. Jenta smiler og vokser tre centimeter på stedet. I en relativt sjansefattig 0-0-kamp har du klart å se noe positivt. Du har nok siden oppstarten med disse jentene snakket om viktigheten av og terpet på pasninger. Og plutselig er du vitne til noen som både prøver og delvis lykkes med det. Jeg unner deg den følelsen av framgang.

Det blir et par mål på slutten. Laget som scorer jubler. Når det andre målet scores jubler de fleste fra det andre laget også. Enten fordi de ikke helt har skjønt hvilket mål de skal score i, eller fordi idrettsgleden er viktigere enn resultatet. Jeg tror mest på det siste. Du roper oppmuntrende til begge lagene. Her er det faktisk viktigere å delta, enn å vinne. Ungene er så små, enda er det helt greit.

Du blåser av treninga og samler dem rundt deg. Du skryter av innsatsen, oppfordrer til egentrening og ønsker dem velkommen tilbake neste uke. Alle kommer til å dukke opp fordi de har storkost seg.

Det er fotballtreneren som står der i midten, men det kunne like gjerne vært håndballtreneren, allidrettstreneren, friidrettstreneren, skitreneren eller hvilken som helst annen barneidrettstrener. Jeg har lyst til å løpe bort å gi deg en klem og takke deg for at du tar deg tid. Tar deg tid til å trene barna mine, lære dem om samspill, lære dem om gledene ved fysisk aktivitet og gir dem noe timer pause fra ipad og tv. Alt du får til gjengjeld er en middels fin treningsdress og gratis trening når bærer med deg treningsutstyret hjem. Jeg er full av beundring og takknemlighet. Jeg skulle så gjerne kommet bort, men er livredd for å bli spurt om å bli hjelpetrener.